Måten barn har blitt involvert i å si sin mening om fremtidens barnehage- og skolebehov i Bodø har av mange blitt oppfattet som kontroversielt. Flere av reaksjonene bunner i at det som var ment som en veiledning til skoler og lærere i å gjennomføre samtaler, har blitt forstått som intervjuspørsmål til hver enkelt elev. Reaksjonene har synliggjort at det eksisterer ulik kunnskap og forståelse av barns rettigheter, og ulikt syn på barn og deres kunnskap og kompetanse.
Barns medvirkning
Høring av barn i politiske saker har i for liten grad vært praktisert, noe Statsforvalterens underkjenning av Bodø kommunes opprinnelige vedtak om endret barnehage- og skolestruktur viser. Tydelige barns beste-vurderinger har vært et lovkrav lenge, men altfor mange, inkludert Bodø kommune, har ikke gjennomført det i praksis.
Barnekonvensjonens artikkel 3, punkt 1 sier at: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»
Tradisjonelt er det fortsatt slik at voksne regner seg som kompetente til å ta disse vurderingene i kraft av alder, kunnskap og erfaring, og voksnes vurderinger vil fortsatt utgjøre de fleste av de mange bestanddelene en barns beste-vurdering kan bestå av.
En av bestanddelene er barns synspunkter, altså at barn får medvirke og si sin mening om konkrete spørsmål som gjelder den aktuelle saken. Noen gir uttrykk for at barnets beste vil være at «barn får være barn» og slippe bekymringene knyttet til å involveres i denne type saker, til tross for at mange av de berørte barna har vært aktive og deltatt i ulike aksjoner over lang tid. Selv om foreldre og fagpersoner kan ha ulike personlige og faglige vurderinger av hva barn bør involveres i, understreker FNs barnekonvensjon at barnets syn på saken er en del av en barns beste-vurdering. Hensynet til barns beste kan derfor ikke brukes som argument for at barn ikke skal medvirke.
Gjennomføring
Barns medvirkning etter barnekonvensjonen gjelder alle barn, uavhengig av alder og funksjonsnivå. Spørsmålet er derfor ikke lenger om alle barn skal høres, men hvordan dette kan gjøres best mulig.
«Å bli hørt» innebærer at barn får tilstrekkelig og tilpasset informasjon til å bidra i, eller mene noe om egen sak, og muligheten til å delta gjennom hele prosessen. De har krav på informasjon i og om saken, i tillegg til informasjon om hvordan svarene deres blir tolket og brukt. Veiledningen til skolen inneholdt derfor en oversikt over saksgangen som beskrev hvordan klassens synspunkt (inkludert ulike meninger) skulle formidles til skolens elevråd, sammenfattes og tas med til elevkonferansen hvor elevrådsrepresentanter fra alle skolene i kommunen deltok. Denne arbeidsmåten er gjennomført i flere år i Bodø kommune og er vel etablert.
Barn har rett, men ikke plikt til å uttale seg, og det er frivillig for barn å bidra i samtalen. For å ivareta barnas rett til å uttale seg fritt, skulle læreren vurdere å dele klassen i mindre grupper, ut fra lærernes kjennskap til barna.
I ettertid har det blitt harselert med at små barn skal kunne forstå kompliserte tabeller og grafer. Det har aldri vært intensjonen. Dette var bakgrunnsinformasjon. Hvis barn ønsket å lese den samme informasjonen som voksne fikk, skulle de ha tilgang til det – og da i samtale med voksne. Bodø kommune presiserte at informasjonen måtte tilpasses til alder og modenhet i den enkelte gruppe av barn. Dette er i tråd med kravet til tilpasset informasjon.
I tillegg til at informasjonen ble oppfattet som for vanskelig, har det kommet kritikk av hjelpespørsmålene. I veiledningen understrekes det at disse ikke er intervjuspørsmål, men ment som en hjelp til å tilnærme seg temaet, slik at disse i likhet med bakgrunnsinformasjonen, måtte tilpasses alder og modenhet i den enkelte klasse eller gruppe. Vurderingen av vanskelighetsgrad vil dermed skje i samspillet mellom voksne og barn.
Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon er begrenset til å gjelde medvirkning og medbestemmelse, ikke selvbestemmelse. Barna vil dermed aldri være ansvarlig for beslutningene som tas i saken. Vår erfaring er at barna er innforstått med dette, men vi ser at dette kanskje burde stått i veiledningen.
Dialogiske samtaler
Barns medvirkning skulle skje gjennom såkalte dialogiske samtaler, med mål om å utvikle både barn og voksnes forståelse av saken. Det betyr å utforske egne og andres synspunkter, og diskutere hvilke konsekvenser disse kan få. Mens intervjuspørsmål vil få frem hva barn har sagt om et avgrenset område, vil den dialogiske samtalen få frem hva de mener gjennom å snakke med andre om et saksforhold i samarbeid med en voksen. Forståelsen av at foreldre bør uttale seg på barnas vegne, er dermed i konflikt med barnekonvensjonens syn på barn som kompetente til selv å uttrykke sin mening.
Godt grunnlag
Vi har vært opptatt av å gjøre et grundig arbeid i tråd med forpliktelser og forventninger i barnekonvensjonen. Det er en lang vei fra å formulere «barnets stemme» som et eget punkt i en sak eller utredning, til reell medvirkning hvor barnas synspunkter faktisk gis betydning i saken. Etter vår oppfatning har fremgangsmåten i Bodø kommunes nye utredning lagt et godt grunnlag for at barn faktisk får medvirke.
Prosessen har synliggjort et behov for å etablere en systematisk fremgangsmåte som involverer barna fra start i alle saker som angår dem. For administrasjonen og politikerne vil motivasjonen per i dag kanskje ligge i å unngå lange saksbehandlingsprosesser forårsaket av at ferdigbehandlede saker underkjennes, mens det for barna vil være en viktig del av den demokratiske opplæringen.
Julie Lysberg, rådgiver og forsker/ph.d.
Cathrine Ask, rådgiver,
Bodø kommune