Vei- og stedsnavn

Slik tildeles vei- og stedsnavn

Tildeling av navn på veger og steder blir gjort etter lov om stadnamn med tilhørende forskrifter. Loven skal ta vare på stedsnavn som et kulturminne, gi navn med en hensiktmessig skriftsform og medvirke til kjennskap og aktiv bruk av navn. Norge er et av få land med en egen stedsnavnlov som alle offentlige organ er forpliktet til å følge.

En typisk navnesak hos kommunen kan være å finne navn på en veg eller ei bru. Behovet for navn kan oppstå ved at en reguleringsplan vedtas og anlegget er under planlegging eller bygging. Vei- og stedsnavnsutvalget vedtar navn til veger og steder gjennom saksbehandling og endelig vedtak fattes i Plan og miljøutvalget.

Som et ledd i saksbehandlingen blir det innhentet uttalelser og navneforslag fra ulike parter. Statens fagorgan "Språkrådet" gir råd til skrivemåte etter lov om stedsnavn.

Alle som vil kan foreslå nye vegnavn.

Navnemyndighet

Det er i hovedsak to navnemyndigheter i Norge: Kartverket og kommunene.

Kommunen fastsetter navn på kommunale anlegg i sine respektive ansvarsområder.

Kartverket er ansvarlig for gårds- og bruksnavn, naturnavn og for anlegg eller eiendommer i statlig eie.

Et selskap eller en organisasjon som hverken er statlig, fylkeskommunal eller kommunal, kan navnsette seg selv uten forpliktelse til lov om stadnamn. Stedsnavnloven omfavner heller ikke etternavn på tross av at mange norske etternavn har rot i et steds- eller gårdsnavn.

Hvem kan klage og hva kan man klage på

Lov om stadnamn slår fast at offentlige organ (som stat, fylkeskommune og kommune), brukseier eller –fester, og lokale organisasjoner med tilknytning til navnet har adgang til å klage på skrivemåten av et navn. Klagefrist er tre uker etter kunngjøringens dato.

Privatpersoner kan klage når saken omhandler eget gårdsnavn, men har ikke klageadgang i øvrige navnesaker.

Det er bare mulig å klage på skrivemåten av et navn. Ikke for eksempel hvilket navn som er valgt.